Bushlife…

Det er kveld, sola har for lengst gått ned i horisonten. Vinden har løyet og støvet har endelig lagt seg. Dagens worskshop er over og morgendagen forberedelser allerede unnagjort.

Jeg befinner meg i Simukali, en liten landsby langt ute i bushen hvor de lokale bor i stråhytter og livnærer seg av jordbruk, geite- og hønsehold. Her, langt fra elektrisitet, tv og opplyste gater er det noe annet som fanger blikket. En stjernehimmel klarere og vakrere enn jeg noen gang tidligere har sett i mitt 27 år lange liv. Det er så vakkert, jeg drømmer meg bort et øyeblikk. Tankene vandrer hjem til Norge og Mandal, det føles godt.

Rundt et bål sitter, 12 Zambiere og en nordmann. I gjennskinnet fra bålet er to kvinner i full gang med å flå hver sin kylling, dvs høne. De samme hønene som for en time siden spradet rundt blant stråhyttene, lykkelig uvitende om deres kommende skjebne En annen kvinne er i full gang med koke nshima, en tjukk maismelmasse som er basisen i et hvert normalt zambisk kosthold. De forbereder middagen.

Mennen prater. Samtalene er lystige og latteren sitter løst. Nøyaktig hva de prater om vites ikke da det største delen av tiden går på tonga. Likevel får jeg inntrykk av at de prater om kvinnfolk, det gjør de hvertfall ofte. Bak meg hører jeg lyden av en gris som grynter mens den roter rundt etter et å annet spiselig. Den konkurerer med en hund som er ute i samme æren.

Maten er ferdig, en kvinne kommer rundt og heller vann så vi kan vaske nevene våre, ingen såpe. Vi spiser, mennene blir servert først og vi spiser 8 stk av to fat. Vi bruker kun nevene, naturligvis! Maten smaker fortreffelig, ingenting som nshima og landsbykylling rundt et leirbål, under en mektig stjernehimmel . Etter maten slår jeg av en prat med Pierce. Han er en hyggelig kar som også jobber i Repons Network med blant annet brønnboring ute i landsbyene. Jeg spør hamom familiene hans. Han kan fortelle meg at han har 3 koner og 15 barn. I Tonga stammen er det ikke uvanlig å ha flere koner. Jeg er nysjerrig å spør hvordan han har råd til å ha så mange barn? Jo, han har en gård og dermed lar det seg gjøre. Pierce mener at etter et år i Zambia og Kazangula district, så kommer jeg å til å bli en ekte Tonga. Han mener jeg bør få meg en rekke koner og skjønner ikke helt at jeg enda ikke er gift i en alder av 27 år. Jeg har ingen gård sier jeg, så jeg får nok ta til takke med ei kone på sikt. Pierce ler. Han ler ofte. Videre pendler samtalen i begge retninger, jeg spør Pierce om Zambia og tongastammen, han spør meg Norge. Det er mange forskjeller oss i mellom, men det er også mange likheter. Etter å ha pratet en stund er vi skjønt enige om at i det store bildet er vi mer like enn ulike. Dessverre har vi mennekser alt for ofte en tendens til å lete etter det som gjør oss forskjellige istedefor de tingene vi har felles.

Kulda kommer gradvis sigende, grisen har for lengst dratt sin vei for å finne et varmere sted å¨være mens hunden har krøpet inn mot bålet. Jeg takker for meg og kryper inn i teltet. Nok en kveld i landsbyen er over. God natt!

Sweet home Kalomo!

Her i Kalomo bor da jeg. En liten by, hvor det antas at det bor ca 15.000 mennesker. Byen ligger ca to timers biltur fra Livingstone i retning Lusaka. Kalomo er en fredelig og bedagelig by. Her skjer det fint lite. Når arbeidsuken er over er premier leauge på den lokale puben som gjelder. Og det har jo vært moro til nå for Zambias eneste Tottenham supporter. Her er det kun Man U, Chelski, Gunners og L'pool som gjelder. Ellers kan man si at byen minner svært om en cowboylandsby fra diverse westenfilmer. Det er en gate med et par butikker, to resturanter, et par skredder? Men vi har også markede som er stort. Her er det enormt med boder og man kan få kjøpt det utoligste. Tror jeg må blogge litt mer om markede siden. Skal få tatt non bilder også…

Her skal jeg altså bo frem til juli neste år sammen med min zambiske familie som består av et sted mellom 3 og 8 personer. Jeg er ikke helt sikker da det stadig er nye mennekser som bor her i kortere og lengre perioder. Men de er alle hyggelige, så jeg koser meg glugg i hjel! Slik ser kåken ut…

Welcome to my crib.

Undertegnede i full gang med klesvasken (dette hadde du ikke sett for deg mamma!).

Kjøkkenkroken.

Stua

Badet. Valgfri balje for bad eller klesvask

Mitt rom

Hjemmekontor

Utsikten fra soveromsvinduet

Velkommen inn!

En fleibede apekatt!

I denne bloggposten presenterer jeg et lite uttdrag fra Tazte Priv med Bård Tufte og Harald Eia. Tazte Priv går for tiden med hyppig rotasjon på undertegnedes ipod.

Kjære dagbok. I dag våkna jeg opp med en ide til et fjernsynsprogram som jeg tror kan bli utrolig populært. Programmet heter "Den fleibe apekatten Julius." Programmet skal vare i to timer. Først så ser du en handlekurv nært, du ser ikke hvem det er som holder den. Seerne tenker sånn –fy søren for et kjedelig program som heter "Fyll handlekurven", eller noe sånt. Men så zoomer kamerat ut å så ser du at det er, ja kjære dagbok, det er den fleibete apekatten Julius som er i butikken. Selv kameramannen ler så han rister for det er så komisk. Selv kameramannen som har filmet Flettfrid, damen som egenentlig er en mann. Selv han må krype til korset å si : dette er det morsomste jeg har sett noen gang, punktum finale. For den fleibete apekatten Julius har kledd seg ut som en pen dame med hatt og røyk i kjeften. Og gjett, kjære dagbok, hva det er i handlekurven? Du kommer ikke til å gjette det. Det er bananer, og bare bananer i lange baner. I to lattervekkende timer ser vi den fleibete apekatten vralte rundt i butikken, med røyken i kjeften og putter den ene bananen etter den andre i kurven. I natt blir det vanskelig å få sove for jeg kommer til å fnise meg i søvn. Jeg gleder meg allerede til å fnise meg i søvn mens jeg tenker på den, selvfølgelig, den fleibete apekatten Julius. (fra Jon G. Bernanders dagbok)

Jeg så også non fleibete apkatter i Mosi oa Tunya national park. Disse morsomhetsbaserte fleibete apekattan så ut til å være veldig så lekorienterte. På bildet her kan du se at de hopper bukk! De har nok hopp og sprett definerte kjerneverdier og kan nok å tenkes å ha et riktig så rundbøyelig strategidokument å jobbe ut fra.....

Good morning Kalomo

Jeg våkner brått. Klokken er 06.15. Gospelmusikk fyller nå huset på full styrke. Dagen har startet. Jeg er trett. Ute i gangen hører jeg niesen i huset synge med til musikken mens hun feier. Etterpå kommer hun til skrubbe gulvet, hun gjør det samme, hver eneste morgen.

Etter å ha kommet til hektene etter det verste sjokket klarer jeg å få meg til å sove litt mer, til tross for gospelmusikken som dundrer i huset. De elsker sin gospel, og spiller den, hver eneste morgen. Jeg støkker like mye, hver morgen. Klokken 07.00 står jeg opp. Det er stor aktivitet i og rundt huset. Mor lager mat og niesen er nå i full gang med å feie i sanden rundt huset. Slik er det, hver eneste morgen! Far i huset som er lærer sitter å retter prøver. De er alle A-mennesker, jeg er B.

Jeg går inn på badet for å skvette litt vann i ansiktet. I det jeg vrir om kranen skjer det ingenting. Ikke noe vann i dag. Kanskje det kommer senere. Videre tussler jeg inn på kjøkkenet for å koke min havregrøt, det gjør jeg hver eneste morgen. Det er frokost, musongo spiser havregrøt, far drikker te. Kvinnene arbeider på kjøkkenet og i hagen, hver eneste morgen.

Etter frokost går jeg tilbake til rommet mitt, henter sekken og setter deretter kursen mot kontoret. Jeg tar fatt på den 10 minutter lange gåturen som ofte tar 15-30 minutter da alle skal hilse på og prate, hver dag. Det er hyggelig. Jeg går langs den sandete veien, krysser hovedveien, og går forbi politistasjone. Utenfor står det to nye bilvrak. Det har vært nok en ulykke i går/natt. Bilene har truffet hverandre front til front. Etter synet av vrakene å dømme har ulykken høyst sannsynlig hatt en fatal utgang. Til og begynne med gikk det et grøss gjennom meg hver gang jeg så disse vrakene. Nå registrerer jeg dem bare. Det er ofte nye vrak her, nesten hver morgen.

Jeg kommer frem til kontoret. Der blir jeg tatt i mot av to hyggelige smilende damer, Mutinta og Florence, hver morgen. Vi småprater om stort og smått før arbeidet kaller.

Dagen kan begynne.
Mwabuka buti?

Teknologiske fremskritt!

For de av dere som ikke er klar over det kan jeg fortelle at internettilgang i Afrika ikke er bare bare. På den lokale internettcafene her i Kalomo tar det ca 15 minutt å kople seg på internet og så 15 minutter for å komme inn på mailen. Hvis du er heldig vel og merke. Antageligvis har strømmen allerede forsvunnet og du har begynt om igjen flere ganger. Og det går ikke fortere. Neida, så derfor bestemte jeg meg for å ta til takke med internet da jeg var en gang nåog da drar inn til "storbyen/sivilisasjonen" Livingstone. Men en dag jeg kom hjem fra arbeid viste min kjære host-dad Mr Habeenzu meg sin siste teknlogiske anskaffelse, et mobilt modem som gjorde at han kunne sende mail hjemmefra. Hastigheten var nå så som så, men dette var noe jeg absolutt ble litt fasinert av. Så neste gang jeg dro til Livingstone hadde jeg som mål og anskaffe meg nettopp et slikt modem. I Livingstone besøkte jeg Siv Hege og fortalte om min plan. Hun derimot mente jeg heller burde kjøpe ny mobil og benytte den som modem. Javel, Siv Hege har greie på tekniske ting så da lar man seg lett overtale. Ny mobil ble anskaffet og eksperiment internett så dagens lys. Eller, det var jo nettopp det som ikke skjedde. Vi styrte og knota. I to uker stanget jeg hodet mot veggen uten å klare å kople telefonen til datamaskinen. Men så, i dag gikk det seg til, jeg vet riktignok ikke hva jeg har gjort, men samma det så lenge det funker. Det ordner seg altid. Så nå har jeg endelig fått meg internett hjemme på rommet i Kalomo. Her har vi ikke kjøleskap, dusj ei heller varmtvann. Til tider har vi ikke vann i det hele tatt. Men vi har internett. Det er jo tross alt snakk om prioriteringer!

Så dermed lover jeg på tro og ære (hva enn den er verd) å bli flinkere til å blogg her, og håper samtidig på kommentarer. Det er jo så koselig vettu! Skal til og med få til å laste opp non bilder nå tror jeg. Hastigheten her er ubeskrivelig bra, utfra afrikansk standard vel og merke. Så da skal nok upload av non bilder la seg gjøre i løpet av et året!

Et lite stykke Norge!

Det er ikke til å legge sjul på at når man har vært ute på reisefot en liten stund begynner man virkelig å savne ting man normalt tar for gitt. Dageligdagse ting som dusj, varmt vann, grovt brød, melk osv. I slike stunder tenker man tilbake på alt det man savner hjemme. Man kan bli riktig så nasjonalistisk av å være langt hjemmefra.

Og når man da nesten snubler tilfeldig inn i en oase av det man savner så sårt, er det vanskelig å tro at det er sant. Var jeg plutselig hjemme i gode gamle Norge, eller var det en drøm? Man skulle nesten tro det, men nei. Det var frokost i Livingstone Zambia. Og det var fabelaktig!

Jeg var invitert på søndagsfrokost hos mine to nye venner, fysioterapeut Inger og ergoterapeut Siv Hege fra henholdsvis Østfold og Trøndelag. Disse to solstrålene av non flotte jenter bor og jobber for tiden i Livingstone, og hadde altså invitert meg og Nanna på frokost. En frokost i hvertfall jeg sent vil glemme! Det var nemlig ingenen standard Zambisk frokost, som normalt består av te, loff og peanøttsmør og intet mer. Jentene disket opp med vafler, kaffe (ordentlig kaffe, noe som nærmest ikke er å oppdrive her), grovt brød, kald melk, knekkebrød, geitost, fløtemysost, kaviar, makrell i tomat, leverpostei, egg…det ville ingen ende ta. Og dette var i midt i tjukkeste Afrika, nærmere bestemt Zambia. Jeg har sjelden følt meg så norsk som akkurat den søndagen. Om man ikke var nasjonalistisk fra før, så ble man det hvertfall da! Og om man ikke savnet norsk mat fra før, så gjorde man det hvertfall etter et slikt gilde.

Hvordan de hadde klart å få tak i all denne norske maten er for meg ufattelig. Men en ting er hvertfall sikkert, om noen av dere som leser dette har tenkt dere nedover, jeg har en handleliste klar! Derimot om jeg vil være like gjestfri som Inger og Siv Hege har jeg vanskelig for å tro, hadde jeg fått tak i et slikt skattekammer av norsk mat tror jeg nesten jeg hadde holdt det for meg selv. Men ikke disse to fantastiske menneskene. Jeg er heldig J

Det sier at veien til mannens hjerte går gjennom magen. Jeg skriver lett under på den. Ser for øverig at zambiabloggen min har nærmest blitt en matblogg, jaja dere som kjenner meg er vel ikke overrasket. Æ lige då!

Og til Inger og Siv Hege, -dere må belage dere på hyppige frokostbesøk fra denne karen. Takk!

Chicken Gibblets

For dere som ikke vet hva chicken gibblets er, det gjorde ikke jeg heller! Afrikanske matvaner er som de fleste vet noe annerledes enn våre norske. Siste lørdagen i Sør-Afrika (25.07) dro folket ut på byen for å ha en siste fest sammen før de ulike teamene (Namibia, Sør-Afrika og Zambia) reiste hver til sitt. Vi fant oss raskt til rette på en britisk inspirert pub med både godt øl, whiskey og mer til. Dere som kjenner meg vet jo at jeg stort sett alltid er sulten og denne kvelden var ingen unntak. Da puben også serverte mat bestemte jeg meg for å bestille en liten rett for å døye den verste sulten. På menyen var der mye å velge i. Jeg følte for kylling og bestemte meg etter hvert for å gå for Chicken Gibblets. Kylling er aldri feil og dette er sikkert noe lignende nuggets tenkte jeg da jeg skulle bestille. I det jeg bestiller ser jeg at servitøren får et stort smil over ansiktet og jeg får en følelse av at dette muligens ikke er helt det samme som nuggets likevel. Men kylling er kylling, eller er det nå det. I det servitøren kommer forbi igjen forsøker jeg å spørre hva det er jeg egentlig har bestilt. Han smiler igjen og sier at han ikke vet hvordan han skal forklare det. Jeg spør noen andre om de vet hva det er. Joda, det viser seg at jeg har bestilt kyllinginnvoller, nærmere bestemt kyllingmager. En smule forbauset og skeptisk hiver jeg innpå nok en dobbel whiskey for å manne meg opp på maten som snart skal bli servert. Ti minutter blir jeg servert, kyllingmager i en sterk chillisaus. Men joda, det smakte helt greit faktisk. Dvs, smakte for det meste chili, kanskje like greit, men uansett en afrikansk kulinarisk opplevelse rikere!