Det er kveld, sola har for lengst gått ned i horisonten. Vinden har løyet og støvet har endelig lagt seg. Dagens worskshop er over og morgendagen forberedelser allerede unnagjort.
Jeg befinner meg i Simukali, en liten landsby langt ute i bushen hvor de lokale bor i stråhytter og livnærer seg av jordbruk, geite- og hønsehold. Her, langt fra elektrisitet, tv og opplyste gater er det noe annet som fanger blikket. En stjernehimmel klarere og vakrere enn jeg noen gang tidligere har sett i mitt 27 år lange liv. Det er så vakkert, jeg drømmer meg bort et øyeblikk. Tankene vandrer hjem til Norge og Mandal, det føles godt.
Rundt et bål sitter, 12 Zambiere og en nordmann. I gjennskinnet fra bålet er to kvinner i full gang med å flå hver sin kylling, dvs høne. De samme hønene som for en time siden spradet rundt blant stråhyttene, lykkelig uvitende om deres kommende skjebne En annen kvinne er i full gang med koke nshima, en tjukk maismelmasse som er basisen i et hvert normalt zambisk kosthold. De forbereder middagen.
Mennen prater. Samtalene er lystige og latteren sitter løst. Nøyaktig hva de prater om vites ikke da det største delen av tiden går på tonga. Likevel får jeg inntrykk av at de prater om kvinnfolk, det gjør de hvertfall ofte. Bak meg hører jeg lyden av en gris som grynter mens den roter rundt etter et å annet spiselig. Den konkurerer med en hund som er ute i samme æren.
Maten er ferdig, en kvinne kommer rundt og heller vann så vi kan vaske nevene våre, ingen såpe. Vi spiser, mennene blir servert først og vi spiser 8 stk av to fat. Vi bruker kun nevene, naturligvis! Maten smaker fortreffelig, ingenting som nshima og landsbykylling rundt et leirbål, under en mektig stjernehimmel . Etter maten slår jeg av en prat med Pierce. Han er en hyggelig kar som også jobber i Repons Network med blant annet brønnboring ute i landsbyene. Jeg spør hamom familiene hans. Han kan fortelle meg at han har 3 koner og 15 barn. I Tonga stammen er det ikke uvanlig å ha flere koner. Jeg er nysjerrig å spør hvordan han har råd til å ha så mange barn? Jo, han har en gård og dermed lar det seg gjøre. Pierce mener at etter et år i Zambia og Kazangula district, så kommer jeg å til å bli en ekte Tonga. Han mener jeg bør få meg en rekke koner og skjønner ikke helt at jeg enda ikke er gift i en alder av 27 år. Jeg har ingen gård sier jeg, så jeg får nok ta til takke med ei kone på sikt. Pierce ler. Han ler ofte. Videre pendler samtalen i begge retninger, jeg spør Pierce om Zambia og tongastammen, han spør meg Norge. Det er mange forskjeller oss i mellom, men det er også mange likheter. Etter å ha pratet en stund er vi skjønt enige om at i det store bildet er vi mer like enn ulike. Dessverre har vi mennekser alt for ofte en tendens til å lete etter det som gjør oss forskjellige istedefor de tingene vi har felles.
Kulda kommer gradvis sigende, grisen har for lengst dratt sin vei for å finne et varmere sted å¨være mens hunden har krøpet inn mot bålet. Jeg takker for meg og kryper inn i teltet. Nok en kveld i landsbyen er over. God natt!
